Noen ganger blir det stille. Ikke fordi noe er galt – men fordi noe i oss trenger at vi stopper opp. Dette er en personlig fortelling om å lytte før det går for langt.

En coachingtime kan gi en god følelse, kanskje til og med et lite gjennombrudd. Men det er først når vi holder rytmen over tid at de små innsiktene blir til varige endringer. Jeg vet det fordi jeg har kjent på hvordan det føles når kontinuiteten glipper. Og jeg vet hvor mye kraft som ligger i å holde fast, selv når det stormer.

Du ser kanskje et smil – og det er ekte. Men det har kostet å komme hit. I dag smiler jeg fordi jeg vet at det finnes vei ut, selv når det stormer på innsiden. Jeg husker en sommerferie for noen år siden. Alt rundt meg så riktig ut: sol, fri, hytte, kaffe i solveggen. Men inni meg var det noe helt annet. Jeg var med på alt – grillet, smilte, lo med familien. Men inni meg stormet det. Hver morgen våknet jeg med en klump i magen. Jeg ville egentlig bare bli liggende. Dra dyna

Mange menn bærer på noe tungt, men holder maska. Det ser greit ut på utsiden – men inni er det tomt, slitsomt og fullt av uro. Jeg vet hvordan det er. Du trenger ikke “fikse deg” for å få det bedre. Det holder å bli møtt, akkurat som du er. Kanskje en samtale kan være starten på noe nytt?

Mange menn bærer stillheten som en maske. De går på jobb, smiler til familien – og kjemper alene med indre kaos. Det er ikke svakhet å be om hjelp. Det er styrke.