Noen ganger blir det stille. Ikke fordi noe er galt – men fordi noe i oss trenger at vi stopper opp. Dette er en personlig fortelling om å lytte før det går for langt.

En coachingtime kan gi en god følelse, kanskje til og med et lite gjennombrudd. Men det er først når vi holder rytmen over tid at de små innsiktene blir til varige endringer. Jeg vet det fordi jeg har kjent på hvordan det føles når kontinuiteten glipper. Og jeg vet hvor mye kraft som ligger i å holde fast, selv når det stormer.

Tankene tok aldri pause. Jeg følte meg aldri trygg. Ikke inni meg. Coaching ble for meg et vendepunkt – ikke fordi noen fikset meg, men fordi jeg begynte å forstå hvordan jeg kunne møte meg selv med nye øyne. Utenfra kunne det se ut som jeg hadde det greit. Jeg fungerte, gjorde det jeg skulle, smilte.

Du ser kanskje et smil – og det er ekte. Men det har kostet å komme hit. I dag smiler jeg fordi jeg vet at det finnes vei ut, selv når det stormer på innsiden. Jeg husker en sommerferie for noen år siden. Alt rundt meg så riktig ut: sol, fri, hytte, kaffe i solveggen. Men inni meg var det noe helt annet. Jeg var med på alt – grillet, smilte, lo med familien. Men inni meg stormet det. Hver morgen våknet jeg med en klump i magen. Jeg ville egentlig bare bli liggende. Dra dyna

Når livet kjennes tungt og tankene kverner, kan det være vanskelig å vite hvor du skal begynne. I denne bloggen deler jeg litt av min...