Hvorfor mange menn venter for lenge med å be om hjelp – og hva det koster
- Bjørn Storm
- 10. sep.
- 4 min lesing
Mange menn bærer tunge byrder i stillhet.
Det kan være stress, søvnløse netter, indre uro eller problemer hjemme og på jobb.
For noen handler det om å føle seg utilstrekkelig, for andre om å miste motivasjon og retning.
Og altfor ofte går det lang tid før de sier noe – om de i det hele tatt gjør det.
Når vi bærer alt alene, blir byrden tyngre enn den trenger å være.
Å be om hjelp – enten på jobb eller privat – er ikke et tegn på svakhet, men på styrke og klokskap.
Ofte er det nettopp i samtalen med en annen at løsningen begynner å ta form.
Vi liker å tro at vi har kontroll.
Vi liker å tro at vi har kontroll.
At vi “bare må stå i det litt til” – og at vi skal klare det på egen hånd.
Men for mange menn blir dette en livsstil: vi holder alt inni oss, helt til kroppen og hodet sier stopp.
Stress, søvnløse netter, hjertebank, uro, press fra jobben og press hjemme.
For noen er det tap av energi og motivasjon – for andre en følelse av at alt er meningsløst.
Og likevel … sier vi ingenting.
Jeg har møtt menn som i stillhet har båret på tunge tanker i årevis – og som først snakker om det når konsekvensene er blitt alvorlige.
Ofte er det ikke fordi de ikke vil ha hjelp, men fordi de ikke tør, ikke vet hvordan, eller tror de må fikse alt alene.
Hvorfor skjer dette?
Det handler sjelden om mangel på styrke. Tvert imot – mange av disse mennene er sterke mennesker. Men styrken blir feilplassert når den brukes til å undertrykke det som egentlig skjer.
Tre ting går igjen:
Kultur og forventninger
Vi har vokst opp med bilder av hvordan en “ordentlig mann” skal være: robust, løsningsorientert, lite snakk om følelser. Denne programmeringen starter tidlig, og forsvinner ikke av seg selv.
Frykt for å miste ansikt
“Hvis jeg sier at jeg sliter, vil folk tro jeg er svak?”Det spørsmålet holder mange tilbake. For noen blir det en barriere som varer i tiår.
Troen på at vi må løse alt selv
Selv når belastningen blir for stor, holder vi fast på ideen om at vi ikke skal være en byrde for andre.
Jeg har sett menn i lederstillinger miste gnisten, familiefedre trekke seg unna alt som betyr noe for dem, og unge menn bruke all energien sin på å late som om alt er i orden.
"If you really want to do something, you'll find a way. If you don't, you'll find an excuse."
– Jim Rohn
Jeg vet hvordan det føles, fordi jeg har vært der selv.
I mange år gikk jeg rundt med uro, mørke tanker og en konstant følelse av å ikke være god nok.
Jeg trodde jeg måtte ordne alt selv – og at det å be om hjelp ville bety at jeg hadde tapt.
Det var først da jeg begynte å snakke om det, at noe endret seg.
Å si høyt hva jeg kjente på, var starten på en reise mot mer ro, mer energi og et tydeligere kompass i livet.
Jeg ser det samme hos klientene mine: når de tar det første steget og deler det som egentlig foregår, skjer det en frigjøring.
Plutselig slipper de å bruke energi på å skjule alt.
De kan bruke den energien på å finne løsninger og bygge et liv som fungerer – både på jobb og privat.
Konsekvensene for arbeidslivet
Når menn bærer alt alene, rammer det ikke bare dem selv – det rammer også kolleger, team og hele organisasjonen.
Jeg har sett hva som skjer når folk ikke tør å si ifra:
Prosjekter stopper opp fordi ingen tør å innrømme at de trenger hjelp.
Sykefraværet øker fordi belastningen har vært for høy over tid.
Dyktige medarbeidere slutter fordi de føler seg alene i utfordringene sine.
Dette gjelder ikke bare ledere eller ansatte i høyt pressede jobber. Det gjelder alle arbeidsplasser.
Når vi skaper et klima der det er trygt å si: “Jeg trenger litt støtte her” – da øker trivselen, produktiviteten og lojaliteten.
Privat betyr det bedre relasjoner, mer tilstedeværelse i familien, og en bedre balanse i livet.
Hva kan du gjøre nå?
Snakk med én person du stoler på om noe du bærer på.
Skriv ned hva som uroer deg, og les det høyt for deg selv – det gjør det mer konkret.
Hvis du er leder: Ta initiativ til en prat med en medarbeider som virker stresset. Du trenger ikke ha alle svarene – det viktigste er å lytte.
Å be om hjelp er ikke et tegn på svakhet.
Det er et tegn på at du tar ansvar – for deg selv, for helsa di, og for de menneskene som er avhengige av deg.
Hvis du kjenner deg igjen i dette – enten du er en mann som har båret for mye alene, eller en leder som vil skape et tryggere arbeidsmiljø – vit at det aldri er for sent å starte.
💬 Vil du ta en prat?
Jeg tilbyr en trygg, uforpliktende introsamtale der vi kan se på din situasjon og finne ut hva som skal til for at du eller teamet ditt får det bedre.
Kommentarer