En coachingtime kan gi en god følelse, kanskje til og med et lite gjennombrudd. Men det er først når vi holder rytmen over tid at de små innsiktene blir til varige endringer. Jeg vet det fordi jeg har kjent på hvordan det føles når kontinuiteten glipper. Og jeg vet hvor mye kraft som ligger i å holde fast, selv når det stormer.

Tankene tok aldri pause. Jeg følte meg aldri trygg. Ikke inni meg. Coaching ble for meg et vendepunkt – ikke fordi noen fikset meg, men fordi jeg begynte å forstå hvordan jeg kunne møte meg selv med nye øyne. Utenfra kunne det se ut som jeg hadde det greit. Jeg fungerte, gjorde det jeg skulle, smilte.

( En personlig refleksjon fra min egen sommer ) Du ser kanskje et smil – og det er ekte. Men det har kostet å komme hit. I dag smiler jeg...

Mange menn bærer på noe tungt, men holder maska. Det ser greit ut på utsiden – men inni er det tomt, slitsomt og fullt av uro. Jeg vet hvordan det er. Du trenger ikke “fikse deg” for å få det bedre. Det holder å bli møtt, akkurat som du er. Kanskje en samtale kan være starten på noe nytt?