Når lyset kjennes langt borte – men du likevel står opp.

Hva gjør man når man våkner om morgenen, ser ut av vinduet, og sola skinner – men på innsiden er det helt mørkt? Når hodet er tungt, kroppen føles tom, og det ikke finnes én positiv tanke å holde fast i? Når det eneste man orker, er å bli liggende i sengen – og håper at dagen bare kan gå over?

Jeg vet hvordan det er. Jeg har hatt morgener hvor jeg bare ville bli liggende. Alt kjentes for tungt. Ingenting ga mening.

Noen ganger klarer man likevel å reise seg. Kanskje tusle bort til vinduet og se ut på alle menneskene der ute. Alle som haster av gårde til jobb, til butikken, til sine liv. Og man tenker: “Hvordan får de det til? Hvordan klarer de å stå opp og holde det gående?” Jeg hadde det sånn jeg også.

Men én ting hjalp meg.

Jeg tok frem en notatblokk og en penn, og begynte å skrive. Ikke for å skrive noe pent eller riktig – men bare for å få det ut. Alt det vonde. Alt det mørke. Rett ut av hodet og ned på papiret. Det ble litt lettere å puste.

Etter hvert prøvde jeg også å finne bare ett eneste lite lysglimt – én ting som ikke var helt mørk. Kanskje var det et håp, en drøm, noe jeg lengtet etter. Jeg skrev det ned. Lot det få plass.

Og så skjedde noe merkelig: Det lille lysglimtet vokste. Det begynte å fylle mer plass i tankene mine. Jeg kunne se det tydeligere – kjenne det i kroppen. Et øyeblikk kunne jeg se for meg livet jeg egentlig ville leve. En god jobb. En trygg bolig. En følelse av mestring og mening. Alt var plutselig mulig i det øyeblikket.

Det begynte i det små. Det var bare et glimt. Men det var nok til å gi meg en liten dytt. Nok til å sette beina på gulvet. Lage meg en kopp kaffe. Kjente kroppen komme litt mer til liv.

Noen dager er fortsatt tunge. Men i det lille lysglimtet finnes styrken til å ta det neste steget. Kanskje det er der for deg også – selv om det føles langt borte.

Start i det små. Finn det ene lyspunktet. Hold fast i det. Og la det vokse.