Jeg trodde lenge at stillheten bare var en fase. Noe som kom og gikk, slik det alltid hadde gjort før. Men denne gangen gjorde den ikke det. Dette er en fortelling om å stå i for mye for lenge – og om øyeblikket der jeg sluttet å gå imot meg selv.

Du ser kanskje et smil – og det er ekte. Men det har kostet å komme hit. I dag smiler jeg fordi jeg vet at det finnes vei ut, selv når det stormer på innsiden. Jeg husker en sommerferie for noen år siden. Alt rundt meg så riktig ut: sol, fri, hytte, kaffe i solveggen. Men inni meg var det noe helt annet. Jeg var med på alt – grillet, smilte, lo med familien. Men inni meg stormet det. Hver morgen våknet jeg med en klump i magen. Jeg ville egentlig bare bli liggende. Dra dyna

Mange menn bærer på noe tungt, men holder maska. Det ser greit ut på utsiden – men inni er det tomt, slitsomt og fullt av uro. Jeg vet hvordan det er. Du trenger ikke “fikse deg” for å få det bedre. Det holder å bli møtt, akkurat som du er. Kanskje en samtale kan være starten på noe nytt?