Fasaden og det indre trykket

Det merkeligste med denne stillheten var at den ikke føltes som ro.

Den føltes som en kamp.

Utad var alt tilsynelatende som før.

Jeg fungerte. Gjorde det som måtte gjøres. Tok ansvar. Holdt ting i gang.

For de rundt meg var det lite som hadde endret seg.

Jeg møtte opp. Svarte når det var forventet. Levererte det jeg skulle.

Hvis noen hadde spurt, kunne jeg sikkert sagt at alt var greit.

Men på innsiden var det annerledes.

Det var som om kroppen aldri helt fikk senke skuldrene.

Som om noe hele tiden stod i beredskap – også når jeg satt stille.

Jeg kunne sitte med kaffekoppen i hånden og likevel kjenne en uro i brystet.

En spenning jeg ikke helt fikk tak i. Ikke panikk. Ikke kaos.

Bare en konstant følelse av å være litt på vakt.

Jo mer jeg forsøkte å presse meg tilbake til «sånn det pleide å være»,

jo mer motstand kjente jeg.

Som om noe i meg strammet imot hver gang jeg sa til meg selv at jeg bare måtte ta meg sammen.

At jeg ikke hadde noen grunn til å stoppe. At dette sikkert gikk over hvis jeg bare fortsatte litt til.

Det merkelige var at det ikke fantes noen åpenbar forklaring.

Ingenting dramatisk hadde skjedd. Livet på utsiden så stort sett likt ut.

Og nettopp det gjorde det vanskeligere å ta på alvor.

For når alt ser greit ut, er det lett å tenke at problemet må ligge i en selv.

At man overdriver. At man bare er litt for sensitiv. Litt for sliten.

Jeg kunne ikke peke på én konkret årsak. Bare på en opplevelse som hadde endret seg.

Det som før var lett, krevde mer.

Pauser ga ikke den samme effekten. Det var mindre rom før jeg kjente meg tappet.

Likevel fortsatte jeg å si til meg selv at dette sikkert gikk over.

At jeg bare måtte holde ut litt til. Finne tilbake til tempoet. Til drivkraften.

På innsiden kjentes det som å stå i et konstant spenn.

Ikke akutt. Ikke dramatisk.

Bare en vedvarende beredskap som aldri helt slapp taket.

Og jo mer jeg forsøkte å overstyre det – jo tydeligere kjente jeg motstanden.

Videre

Det tok tid før jeg forsto at det ikke var nok å stoppe opp.

For når tempoet først faller, dukker det ofte opp noe annet.

Spørsmålene man har holdt på avstand.

Tankene man har vært for travel til å høre.

Uroen som ikke forsvinner bare fordi det blir stille rundt en.

Hva gjør man når man ikke lenger kan flykte fra det som skjer på innsiden?

Det er det jeg vil skrive mer om i neste del.