Tankene tok aldri pause. Jeg følte meg aldri trygg. Ikke inni meg. Coaching ble for meg et vendepunkt – ikke fordi noen fikset meg, men fordi jeg begynte å forstå hvordan jeg kunne møte meg selv med nye øyne. Utenfra kunne det se ut som jeg hadde det greit. Jeg fungerte, gjorde det jeg skulle, smilte.

( En personlig refleksjon fra min egen sommer ) Du ser kanskje et smil – og det er ekte. Men det har kostet å komme hit. I dag smiler jeg...

Mange menn bærer på noe tungt, men holder maska. Det ser greit ut på utsiden – men inni er det tomt, slitsomt og fullt av uro. Jeg vet hvordan det er. Du trenger ikke “fikse deg” for å få det bedre. Det holder å bli møtt, akkurat som du er. Kanskje en samtale kan være starten på noe nytt?